Hei alle,
Når jeg bestemte meg for å legge inn noen minutter i dette skriveriet var jeg litt usikker på hva jeg skulle skrive, og hvem i all verden som kom til å lese dette. Jeg bestemte meg for å dele noen erfaringer og lekser herfra. Ettersom dette ligger ute på bkbasket.no så håper jeg at noen av de yngre spillerne i klubben – selvom dere kanskje ikke er så unge som jeg har det for meg lenger – leser dette. Og selvfølgelig til dere som vil ha litt innblikk i hva jeg gjør, og hvordan jeg gjør det.
Dette blir mitt andre år i amerikansk basketball, og det er et par ting som kan være interresant for noen av dere. Jeg antar at du spiller for BK om du leser dette, og at du kanskje vet hvem jeg er. Hva enn du ønsker å gjøre med basketball så kan jeg nok mene at veien videre fra Kongsberg er nok ikke så altfor lang, men vær klar over kulturskiftet og forandringene som venter. Sannsynligvis har du et teknisk grunnlag som er godt nok, en coach som er taktisk flink nok, og ressurser rundt deg til å trene mye. Vi som norske antar at vi nok ikke er gode nok, og at alle der ute er mye bedre enn oss. Vi er flinke nok, men det er en lekse jeg må dele med dere som ønsker å ta et steg videre. Tren hardere enn det du gjør nå. Høyere intensitet og strengere krav til deg selv. Det er nok ikke ferdighetene som svikter først i et møte med f.eks. amerikansk basket, det er tøffheten. Spill og tren knallhardt og med selvtillit. Gi alt du har i hver drill og hver gang du løper ned banen. Jeg kan gjerne være den første til å innrømme at det til tider er kjipt og slitsomt, og ikke særlig gøy. Press deg selv til å gå hardere under trening, så vil du se at du etterhvert vil komme over kneika, og du vil merke at du fort blir en bedre spiller med mer selvtillit og høyere motor. Dette er den store forskjellen fra den miljøet du er i og det miljøet jeg er i. Veien videre er nødvendigvis ikke lang, men nødvendig, og etter min mening, veldig veldig mulig. Artig er det jo at jeg, som spilte i BK Miners en gang i tida – akkurat som du gjør nå – skal starte en kamp mot USA’s topp-5 lag på fredag foran to-og-noe-tusen tilskuere. Uten av dette skremmer meg på noen som helst måte. Jeg ser frem til kampen med selvtillit og spenning, og håper at noe av det jeg gjør kan inspirere dere og at dere kan lære av hva jeg erfarer her borte.
I skrivende stund er jeg altså på vei mot sesongens første offisielle kamp, mot Alabama-Huntsville, laget som er rangert #5 i USA og stiller dermed sterkt til årets sesong. Flyturen ga litt ekstra fritid i en ellers travel hverdag, og dette ble derfor et perfekt øyeblikk for å dele med dere der hjemme. Vi har holdt på med pre-season i to måneder nå, og har både løpt, løftet og stått på. NCAA gir lite tid til å lagtrening og basketballmessige forberedelser før sesongen. To uker før første treningskamp var vi endelig på lovlig vis lov til å trene ordentlig sammen. Jeg har forøvrig gjort det helt åkei hittil, uten noen grunn til å hive henda i været helt enda, men en plass i startingen og godt samhold på treninger er jo en bra begynnelse. Av alt annet å melde så er San Diego et ellers nydelig flott sted, med masse varmegrader, hyggelige folk og en kul kultur. Jeg bor også noen minutters gange fra stranda – det er også helt greit.
Jeg prøver å følge med på Miners’ og får stadig vekk oppdateringer på facebook. 1M ser jo ut til å holde rekka gående, mens mine tidligere 97-gutter jobber videre. Mega! Håper ellers alle basketvenner står på og har det strålende.
Øivind Lundestad
